Å kopiere foto i utstillinger

I Museumstjenestenes interiørprosjekt har vi sett mange eksempler på gamle foto i museenes miljøutstillinger og avdelinger. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Dette gjenspeiles ved at veggflater brukes til bilder, som oftest uten medfølgende tekster. Bildene illustrerer det man ønsker å fortelle. De kan være del av et originalt interiør, de kan være knyttet til stedet/personene eller de kan være del av en skapt fortelling. Som beskrevet i innlegget «Autentisitet, original og kopi» har vi sett eksempler på alle alternativene i Rogaland. I alle tilfeller har vi også diskutert hva verdien er av de bildene som henger der og hvilken verdi det har at det er de originale bildene.

Kopierte foto i stua på Limagarden, Jærmuseet. Kopiene ble sannsynligvis lagd i slutten av 1980-årene. De originale fotografiene er i passbildeformat og henger i et annet rom.

Fotografier er skjøre sammenlignet med mange andre gjenstander i museene. Den kjemiske stabiliteten i fotografiet påvirkes av sollys, ultrafiolette og infrarøde stråler, mugg, støv og forurensing i lufta, temperatur og luftfuktighet sammen med dets egne kjemiske oppbygging. Det er sjelden muligheter for gode oppbevaringsforhold i utstillinger, og vi har blitt vant med å se gule og falmede bilder på vegger og hyller. Er det slik vi ønsker at utstillingene skal fremstå?

I blogginnlegget Autentisitet, original og kopi diskuterte vi verdien av å bevare autentisiteten i en utstilling. Men hva velger vi hvis klimaet ikke er egnet for oppbevaring av fotografier? Å vise frem bilder som har blitt nedbrutt gjennom mange år på veggen, men som er originale, eller å vise frem kopier hvor man har forsøkt å tilnærme seg best mulig utseendet fra den tidskapselen utstillingen utgjør?

Med unntak av de eldste fotografiske prosessene består fotografier av et negativ som kan kopieres over til et positivt bilde. Kopieringen, eller fremkallingen, kan gjøres mange ganger. Det vil si at et bilde kan gi mange kopier, og det er disse kopiene vi ser i utstillingene. Slik sett taler det for at terskelen for å kopiere bilder kan være lavere enn kopiering av gjenstander. På den andre siden er positivkopien det originale bildet i denne sammenheng. Det er positivkopien som er det ferdige produktet og som er gjort klart for det miljøet det blir vist frem i.

Når et bilde kopieres kan man velge å ta hensyn til materiell, prosessuell og/eller fortellingens autentisitet. Materiell autentisitet innebærer å benytte de samme materialene som det originale bildet. Det vil si samme papirtype, samme emulsjon, samme størrelse osv. Prosessuell autentisitet kan ofte kobles sammen med materiell autentisitet. Da er det kopieringsprosessen som skal være mest mulig lik den opprinnelige prosessen. Ved kopiering med fokus på fortellingens autentisitet legges det vekt på at motivet og bildet skal se mest mulig rett ut i forhold til den fortellingen man ønsker å fortelle. Her blir også motivet og hvordan bildet ser ut viktige faktorer.

Rammene er også viktige for opplevelsen av miljøutstillingene. Disse har fått lite oppmerksomhet. Vi har valgt å ta ned noen av fotografiene i Ferkingstadhuset, en del av Haugalandmuseet, for å kopiere bildene. De fleste rammene ser ut til å være originale, men vi vet ikke med alle. Rammene tåler bedre å være utstilt, men også disse vil trenge behandling. På Fotonettverk-Rogaland.no kan du lese mer om fotografiene i Ferkingstadhuset.

Museumstjenestenes gjennomganger av interiør har i mange tilfeller endt med en anbefaling om å få kopiert de utstilte fotografiene av hensyn til nedbrytningen av fotografiene i utstillinger uten forhold for oppbevaring av foto. Spørsmålet blir da hvordan man kan gjennomføre kopieringen. I Museumstjenestene har vi kompetansen til å lage gode digitale filer, inkludert lett retusjering hvis målet er at motivet og bildet skal se rett ut i utstillingen, ref. fortellingens autentisitet. Materialvalg i fremkallingsprosessen vil ha litt å si for bildets utseende. Det samme vil det ha om man ønsker en dybdeeffekt av at fotopapir og kartong monteres hver for seg. En kopieringsprosess krever altså kunnskap og tilgang til materialer. Kunnskapen kan innhentes ved samtaler med andre museer, eller med fotografer.

Kopiering av foto i utstillinger har blitt gjort før. Det er allikevel et tema vi foreløpig har liten erfaring med. Interiørprosjektet har bidratt til å belyse temaet. Vi har drøftet hvorfor, hvordan og i hvilke tilfeller man bør kopiere utstilte foto, og vi har undersøkt hvor det finnes kompetanse på temaet. Kanskje vil vi se at flere av museene begynner å kopiere fotografier i sine utstillinger de kommende årene. Slik kan vi få økt erfaring med kopieringsprosessen, til beste for publikum og de originale fotografiene.

Et av få foto på Breidablikk, Museum Stavanger. Bildet står på pianoet i stua, og er tatt av Waldemar Eide. Det utstilte bildet er en kopi av originalen som er bevart i museets magasin.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s