Om ikke så lenge får vi en ny fotoarkivar i Museumstjenestene! Evy Andersen heter hun, og hun kommer fra Fotoarkivet i Vadsø/Fylkesbiblioteket i Finnmark. Evy starter i jobben 1. februar 2023.
Evy er utdannet fotograf fra Fotohögskolan i Göteborg og har livnært seg i nesten 30 års som freelancefotograf i Oslo. I 2016 kom Evy til Fotoarkivet i Vadsø, ansatt i Fylkesbiblioteket i Finnmark. Hun har jobbet med publisering i Digitalt Museum via Primus, produsert en rekke utstillinger, utstillingsprinter og plakater. Fotoarkivet i Vadsø har samlingsansvar for historiske fotografier fra hele regionen Finnmark.
Evy har lang erfaring med analogt mørkeromsarbeid, både svarthvitt og fargefilm (filmfremkalling og spesialkopiering/gamle teknikker) og analog fotografering i flere formater fra 135 mm til storformat.
Fra ca. år 2000 jobbet hun med digitale løsninger og har lang erfaring med digitale verktøy som Photoshop, digitalisering, publisering og programmering av multivisjoner og presentasjoner.
Som yrkesfotograf har Evy erfaring fra arbeid innenfor teater, film og magasiner, hun har drevet med studiofotografering og lyssetting for reklame, mote, magasiner og produsert flere bildebanker, blant annet en større bildebank for Oljeindustriens Landsforening og Pfizer. Evy har lang erfaring med portrettfotografering og fikk i sin tid oppdraget med å fotografere kronprinsparets private bryllupsbilder. Evy jobbet i 5 år med en fast spalte for magasinet D2 som het «Min arbeidsplass». Felles for alle oppdrag er at de innebærer samarbeid på tvers av mange yrkesgrupper, kulturer og med ulike oppdragsgivere og kundegrupper.
Evy ser frem til å bli kjent med nye kolleger og nye bildesamlinger og mye spennende historisk materiale.
I Museumstjenestenes interiørprosjekt har vi sett mange eksempler på gamle foto i museenes miljøutstillinger og avdelinger. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Dette gjenspeiles ved at veggflater brukes til bilder, som oftest uten medfølgende tekster. Bildene illustrerer det man ønsker å fortelle. De kan være del av et originalt interiør, de kan være knyttet til stedet/personene eller de kan være del av en skapt fortelling. Som beskrevet i innlegget «Autentisitet, original og kopi» har vi sett eksempler på alle alternativene i Rogaland. I alle tilfeller har vi også diskutert hva verdien er av de bildene som henger der og hvilken verdi det har at det er de originale bildene.
Kopierte foto i stua på Limagarden, Jærmuseet. Kopiene ble sannsynligvis lagd i slutten av 1980-årene. De originale fotografiene er i passbildeformat og henger i et annet rom.
Fotografier er skjøre sammenlignet med mange andre gjenstander i museene. Den kjemiske stabiliteten i fotografiet påvirkes av sollys, ultrafiolette og infrarøde stråler, mugg, støv og forurensing i lufta, temperatur og luftfuktighet sammen med dets egne kjemiske oppbygging. Det er sjelden muligheter for gode oppbevaringsforhold i utstillinger, og vi har blitt vant med å se gule og falmede bilder på vegger og hyller. Er det slik vi ønsker at utstillingene skal fremstå?
I blogginnlegget Autentisitet, original og kopi diskuterte vi verdien av å bevare autentisiteten i en utstilling. Men hva velger vi hvis klimaet ikke er egnet for oppbevaring av fotografier? Å vise frem bilder som har blitt nedbrutt gjennom mange år på veggen, men som er originale, eller å vise frem kopier hvor man har forsøkt å tilnærme seg best mulig utseendet fra den tidskapselen utstillingen utgjør?
Med unntak av de eldste fotografiske prosessene består fotografier av et negativ som kan kopieres over til et positivt bilde. Kopieringen, eller fremkallingen, kan gjøres mange ganger. Det vil si at et bilde kan gi mange kopier, og det er disse kopiene vi ser i utstillingene. Slik sett taler det for at terskelen for å kopiere bilder kan være lavere enn kopiering av gjenstander. På den andre siden er positivkopien det originale bildet i denne sammenheng. Det er positivkopien som er det ferdige produktet og som er gjort klart for det miljøet det blir vist frem i.
Når et bilde kopieres kan man velge å ta hensyn til materiell, prosessuell og/eller fortellingens autentisitet. Materiell autentisitet innebærer å benytte de samme materialene som det originale bildet. Det vil si samme papirtype, samme emulsjon, samme størrelse osv. Prosessuell autentisitet kan ofte kobles sammen med materiell autentisitet. Da er det kopieringsprosessen som skal være mest mulig lik den opprinnelige prosessen. Ved kopiering med fokus på fortellingens autentisitet legges det vekt på at motivet og bildet skal se mest mulig rett ut i forhold til den fortellingen man ønsker å fortelle. Her blir også motivet og hvordan bildet ser ut viktige faktorer.
Rammene er også viktige for opplevelsen av miljøutstillingene. Disse har fått lite oppmerksomhet. Vi har valgt å ta ned noen av fotografiene i Ferkingstadhuset, en del av Haugalandmuseet, for å kopiere bildene. De fleste rammene ser ut til å være originale, men vi vet ikke med alle. Rammene tåler bedre å være utstilt, men også disse vil trenge behandling. På Fotonettverk-Rogaland.no kan du lese mer om fotografiene i Ferkingstadhuset.
Museumstjenestenes gjennomganger av interiør har i mange tilfeller endt med en anbefaling om å få kopiert de utstilte fotografiene av hensyn til nedbrytningen av fotografiene i utstillinger uten forhold for oppbevaring av foto. Spørsmålet blir da hvordan man kan gjennomføre kopieringen. I Museumstjenestene har vi kompetansen til å lage gode digitale filer, inkludert lett retusjering hvis målet er at motivet og bildet skal se rett ut i utstillingen, ref. fortellingens autentisitet. Materialvalg i fremkallingsprosessen vil ha litt å si for bildets utseende. Det samme vil det ha om man ønsker en dybdeeffekt av at fotopapir og kartong monteres hver for seg. En kopieringsprosess krever altså kunnskap og tilgang til materialer. Kunnskapen kan innhentes ved samtaler med andre museer, eller med fotografer.
Kopiering av foto i utstillinger har blitt gjort før. Det er allikevel et tema vi foreløpig har liten erfaring med. Interiørprosjektet har bidratt til å belyse temaet. Vi har drøftet hvorfor, hvordan og i hvilke tilfeller man bør kopiere utstilte foto, og vi har undersøkt hvor det finnes kompetanse på temaet. Kanskje vil vi se at flere av museene begynner å kopiere fotografier i sine utstillinger de kommende årene. Slik kan vi få økt erfaring med kopieringsprosessen, til beste for publikum og de originale fotografiene.
Et av få foto på Breidablikk, Museum Stavanger. Bildet står på pianoet i stua, og er tatt av Waldemar Eide. Det utstilte bildet er en kopi av originalen som er bevart i museets magasin.
I forbindelse med at bygningsantikvar i Museumstjenestene, Kirsten Hellerdal Fosstveit, er i permisjon i 2022/23 har Sahra Gwen Campbell blitt engasjert i et vikariat.
Sahra har alltid interessert seg for eldre bygninger. Det handler om historien som sitter i veggene, både det materielle og det immaterielle.
Sahra har arbeidet som konservator i kulturvernsektoren i over ti år. Arbeidet har handlet om kulturhistoriske bygninger og monumenter i Storbritannia og Canada, blant annet Windsor Castle, Westminster Abbey, Battersea Arts Centre, Manchester Town Hall og Temperate house i Kew Gardens (UNESCO verdensarv). I Canada var hun nylig delaktig i et prosjekt der man undersøkte arkitektoniske overflater på parlamentsbygningene i Ottawa.
Sahra var engasjert i et vikariat som konservator i Museumstjenestene frem til sommeren 2022.
Sahra holder på med en master i bevaring av kulturarv, og skal levere sin masteroppgave innen konservering av kulturarv. Hun ser frem til å samarbeide med – og lære av – museumsansatte i arbeidet med kulturhistoriske bygninger og tradisjonshåndverk.
I sommar har fotoarkivaren gått igjennom ein samling med fotografi etter Anders Lone for Ryfylkemuseet. Samlinga består av positivkopier og negativ på glas, nitrat og acetat, samt nokre brev.
Anders Lone ble fødd i 1880 og flytta heim til Herabakka i Suldal frå USA tidleg på 1900-tallet. Han hadde med seg kamera og var ein aktiv bygdefotograf frå rundt 1920. Kjelde: Fotonettverk-rogaland.no
Anders Lone med hest og slede i Suldal. Fotograf: Ukjend. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-001.a.Ein gut fotografert framfor eit kvitt klede festa til ein husvegg. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-256.
Ryfylkemuseet har et godt samarbeid med Suldal sogelag om bistand med digitalisering av bilete. Sogelaget har digitalisert fleire av bileta i samlinga, sjølv om ei stor jobb framleis gjenstod.
Samlinga måtte ordnast og digitaliserast ferdig, slik at det blir mogleg å oppleve samlinga. Dei digitale bileta måtte gjenfinnast blant dei fysiske bileta og alt måtte nummererast. Fotoarkivaren har ordna både den fysiske og den digitale samlinga, digitalisert dei gjenståande bileta, gitt museumsnummer til kvart objekt og pakka samlinga, slik at det skal vere lett å finne igjen bilete og at samlinga skal sikrast gode forhold for oppbevaring.
I samlinga får me eit godt innblikk i livet som nybyggjar i USA rundt århundreskiftet. Frå Suldal er det ser vi landskap og folk oppstilt i finklede for bygdefotografen, jordbruk, familieliv og kunst. Anders Lone eller ein seinare eigar av bileta, må ha interessert seg for rosemåling og annan kunstmåling. Fleire bilete er av dette. Samstundes er det malingssøl på nokre av bileta. Eit kort til Aake Herabakka nemner kunsten hans. Kan samlinga vere skapt både av Anders Lone og Aake Herabakka (f. 1892)?
Tresking i Suldal. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-003.1Arbeidslag på åker i Suldal, Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-029Jordbruk i Dakota, USA. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-046.aJente i stol Dakota, USA. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-054Ola og Åsmund Nordheim viser frem hestane sine. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-314Rosemalt kiste. Foto: Ukjend/Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-385
Museumstjenestene er godt i gang med fellesprosjektet om interiør i Rogaland. Målet er å se på hvordan interiør best mulig kan ivaretas samtidig som det gir en god publikumsopplevelse. Grunnleggende for prosjektet, og felles for faggruppene, er begrepene autentisitet, kopi og original. Mange spørsmål rundt disse begrepene munner ut i diskusjoner om hva vi vil ta vare på, og hva og hvordan vi vil vise det frem for publikum.
Innredning i Ferkingstadhuset, Haugalandmuseet. Innredningen er satt inn for å skape en opplevelse av stedet slik det kunne ha vært rundt 1910. Foto: Stina Ekelund Erlandsen, 2022.
Autentisitet
Autentisitet er et diskutert begrep. Riksantikvaren definerer autentisitet ut fra graden av ekthet og/eller opprinnelighet, og at det alltid må ses i forhold til noe, for eksempel tidsperiode, stilart, materialbruk eller byggemåte1. Det vil si at begrepet er relativt ut fra hva man bruker det for.
Tradisjonelt skiller vi mellom prosessuell, materiell og visuell autentisitet. Prosessuell autentisitet beskriver at noe er gjort på samme måte som tidligere. Det er prosessen som er ekte, opprinnelig og pålitelig. Materiell autentisitet handler om å bruke de opprinnelige materialene. Visuell autentisitet handler om at ting ser originalt, ekte eller pålitelig ut. I en artikkel om autentisitet og fortelling tar Morten Bing også til orde for fortellingens autentisitet som en viktig kategori når vi snakker om miljøutstillinger2. Autentiske fortellinger handler om å gjenskape noens historie. Det kan være historien om noen som har bodd ett sted, jobbet et sted eller lignende. Det motsatte av autentiske fortellinger er bruk av storylines, hvor en fortelling diktes opp om fiktive personer for å belyse et klart definert tema. Alle disse forståelsene av autentisitet og fortelling har betydning for hvordan vi tolker og jobber med miljøutstillingene i Rogaland.
Originalitet er et relatert begrep. Store norske leksikon beskriver begrepet original som “opprinnelig; ikke kopiert, reprodusert eller lignende. Ordet brukes om noe som er ekte eller særpreget; noe som er uvanlig, avstikkende eller underlig.3“ Man kan bruke de originale materialene, følge den opprinnelige fremgangsmåten osv.
Kopi er motsetningen til originalitet. En kopi beskrives som “noe som er fremstilt for å være identisk med en original; en avskrift, et avtrykk eller en etterligning av en form eller et innhold; en etterligning.4“
Begrepene gir grunnlag for mange spørsmål: Hva er autentisk i et hus som har vært bebodd og endret på i en årrekke? Er det det eldste eller det nyeste? Og hvilken verdi har det originale om dette huset har forfalt i en årrekke etter fraflytting? Hva skjer med folks opplevelser om vi erstatter de originale gjenstandene med kopier?
Riksantikvarens tolkning av begrepet autentisitet som relativt, passer godt i vår sammenheng. Husene må beskrives ut fra hva vi ønsker å vise frem. Museene i Rogaland har både hus og installasjoner som beskrives som originale og som kopier. Et eksempel på en original installasjon er brakka som ble brukt til styring av Norges første ROV, Snurre. Brakka har stått ute i all slags vær og er nå så rusten at Norsk Oljemuseum ønsker å beholde interiøret i sin helhet, men ikke brakka. Museumstjenestene skal bidra med å finne ut hvordan vi kan overføre innholdet til en ny plassering i et åpent magasin, uten å ødelegge helheten. Museet ønsker altså å tilnærme seg en visuell autentisitet, selv uten brakka.
Et eksempel på prosessuell og materiell autentisitet er hvordan man kopierte det originale teppet til senga på Knudaheio, Jærmuseet, da det måtte tas ut av utstillingen. Et nytt teppe ble laget basert på gammel teknikk og studier av trådens fargelegging og tykkelse.
Visuell autentisitet – Opplevelse av ekthet vs. ekthet
Friluftsmuseenes og miljøutstillingenes formål er å gi besøkende en opplevelse av livet på et bestemt tidspunkt. Publikum inviteres inn til miljøer som er bevart in-situ etter fraflytting, slik som deler av Bilstadhuset i Dalane folkemuseum og Breidablikk i Museum Stavanger, eller kopier etter slike miljøer, slik som Ferkingstadhuset, Haugalandmuseet og Ryfylkemuseets Håland. I Jærmuseets Limagarden er noe bevart in-situ, mens andre ting er satt inn som kopier eller fra museets samlinger for å supplere opplevelsen av livet på gården eller for å fortelle den lokale historien. I Ferkingstandhuset går publikum inn i en fortelling basert på kunnskap om den valgte tidsperioden og stedet man ønsker å formidle. Der er bordet dekket for middag, fotoalbumet og andre gjenstander ligger på bordet i finstua og lekebåten til sønnen ligger på en benk. Fortellingen er bygd opp med interiør og gjenstander som er gitt for oppbyggingen av utstillingene, eller de er hentet fra museets samlinger.
Gjenstander med ulik proveniens på Limagarden, Jærmuseet. Her blandes den autentiske fortellingen om gården med en presentasjon av lokal industrihistorie. Foto: Madli Hjermann, 2022.
På fagdagen lærte vi om hvordan andre museer har valgt å benytte kopier av eldre fotografier i sine friluftsutstillinger. Det gir en bedre opplevelse for publikum, samtidig som de originale bildene blir bevart i et langtidsperpektiv på magasin. Dagens teknologi gjør det mulig å tilvirke fotografiske kopier som ser tilnærmet like ut som de originale fotografiene og er derfor sannsynligvis den gjenstandskategorien som kopieres oftest. Spørsmålet da er hvor mye ektheten har å si for museumsopplevelsen, på kort og lang sikt. Er det nok at et sted oppleves ekte, og vil det oppleves like ekte dersom publikum forstår at det de ser er kopier? Lise Mariann Alsli har studert barns opplevelser av autentisitet i museer5. Hun kom frem til at gjenstandenes autentisitet har mye å si for barn, men at det varierer ut fra alder. Mange barn sliter med å skille autentiske objekter fra kopier, men mye kan tyde på at “museets autentiske deler legitimerer museet selv”. Dette er viktige betraktninger å ta med oss videre i prosjektarbeidet.
Det meste er bevart fra da Berentsen-familien bodde på Breidablikk, Museum Stavanger. Foto: Madli Hjermann, 2022.
En tverrfaglig tilnærming
I interiørprosjektet vil Museumstjenestene med bygningantikvarer, konservatorer og fotoarkivar besøke avdelinger ved hvert av museene i Rogaland. Målet er å undersøke hvordan god bevaring og gode publikumsopplevelser kan forenes. Mange problemstillinger er like eller har overføringsverdi fra ett fagfelt til ett annet, slik som diskusjoner om autentisitet og ulike opplevelser av ekthet. På fagdagen så vi stor nytte av å samle ansatte fra både forvaltning og formidling av samlingene, og det samme ønsker vi å oppnå på besøkene på museene. Tverrfaglige samtaler om problemer, mål og fremgangsmåter gav ny kunnskap, nye erfaringer og nye synsvinkler til alle. Vi mener dette beriker prosjektet og arbeidet i museene. Vi vil diskutere problemstillinger, mål og gjennomføring i fellesskap i Museumstjenestene, og sammen med representanter fra både formidling og forvaltning fra de enkelte museene. Tanker og resultater underveis blir presentert på museumstjenestene.no.
Alsli, Lise Mariann 2009: Bare juks?: en kvalitativ studie om barn og autentisitet i museum. Masteroppgave. Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU. Hentet fra:https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/242866
I vår har fotoarkivaren hatt fokus på fotoalbum. Fire fotoalbum fra Norsk oljemuseum har blitt digitalisert og katalogisert. Dette er også tema for et fellesprosjekt for museene i Rogaland.
Album fra Norsk oljemuseum
Norsk oljemuseum er ett av flere museer som har meldt inn ønsker om hjelp med digitalisering og katalogisering av flere fotoalbum i år. Albumene er knyttet til norsk petroleumshistorie, og er fra rundt 1970 og 80-tallet.
Fotoalbum fra det franske selskapet «ACMP Indutries». Norsk oljemuseum, NOMG-04432
Alle albumene har i sin helhet blitt dokumentert fotografisk, slik at det skal være mulig å bla digitalt i albumene. I tillegg er fotografiene digitalisert hver for seg. Hvert album har fått et eget gjenstandsnummer, og en egen post i Primus. I gjenstandsposten beskrives albumets utseende og oppbygging, samt bilder av hele albumet og informasjon om giver og fotografering. Fotografiene inni albumet er katalogisert som en gruppering under albumet. Dermed har det blitt mulig å beskrive de enkelte motivene, samtidig som sammenhengen bevares.
Bevaringsforhold for album er en utfordring. Tre av albumene fra Norsk oljemuseum består av ringpermer med bilder i plastlommer eller limt på kartong. Vi kan gå ut fra at plasten og limen som er brukt vil virke negativt på nedbrytingen av bildene. Felles er at det er mulig å ta bildene eller sidene med bilder ut fra albumene for lagring separat i mer egnede konvolutter for langsiktig bevaring. Samtidig vil dette ødelegge den fysiske konteksten mellom fotografier og album. Vi har derfor valgt å bevare albumene så ofte som mulig som ett fysisk objekt. Lagringsforholdene er derfor sentrale. Albumenes materielle kompleksitet gjør at de bør lagres kaldt og med en stabil luftfuktighet, på lik linje med fotografisk film. I tillegg kan man forbedre bevaringsforholdene ved å erstatte gamle plastlommer med P.A.T.-testede plastlommer og eventuelt legge inn syrefrie ark mellom bildene. Albumene fra Norsk oljemuseum skiller seg ut i alder, tema og materialer fra mange av de andre museenes album og er derfor viktige for en bred tilnærming til utforming av anbefalinger om hvordan man bør dokumentere, bevare og publisere fotoalbum. Det er et mål at Museumstjenestene, i samarbeid med museene i Rogaland, i løpet av 2022 og første halvdel av 2023 skal utforme slike felles anbefalinger.
Test av krana med alkoholfritt øl i det nybygde rekreasjonsrommet på Statfjord B. NOMF-03010.052. Fra Norsk oljemuseums fotoalbum, NOMG-04429.
Fotoalbum som fellesprosjekt
Et fellesprosjekt om fotoalbum har grodd frem etter flere år med digitalisering og katalogisering av fotoalbum. Fotoalbum er komplekse objekter med mange ulike problemstillinger. Noen album er opprettet for systematisering og oppbevaring av bilder, andre for å dokumentere en hendelse, et sted eller familieliv. Noen bilder kan fint presenteres med egne motivbeskrivelser, mens andre gir liten mening uten en tydelig kontekst. Noen ganger har museene bare deler av albumene. I alle tilfeller har man vurdert fremgangsmåtene for digitalisering, katalogisering og publisering av det enkelte album, og det har blitt nyttet mange ulike løsninger igjennom årene. Dette har skapt et ønske om å få nedtegnet noen anbefalinger for hvordan man håndterer ulike typer album.
Prosjektet har to mål:
Lage anbefalinger for digitalisering, katalogisering, publisering og bevaring av fotoalbum
Gjennomføre preventive bevaringstiltak for fotoalbumene i museene i Rogaland
I år vil fotoarkivaren arbeide med album fra flere museer. Arbeidet utgjør et viktig kildegrunnlag for fellesprosjektet, sammen med tidligere erfaringer, felles diskusjoner i faggrupper og samarbeid med konservatorene i Museumstjenestene. I løpet av året er det et mål å få utarbeidet anbefalinger for digitalisering, katalogisering, publisering og bevaring av fotoalbum. Det første utkastet er allerede under utarbeiding. I løpet av første halvdel av 2023 vil fotoarkivar og konservatorer besøke museene. Sammen med fagansvarlige vil vi benytte anbefalingene til å gjennomføre preventive bevaringstiltak for fotoalbumene i museene. Slik vil prosjektet bidra til samarbeid og kompetanseoverføring mellom ansatte, i tillegg til at museenes fotoalbum sikres bedre bevaringsforhold.
Fotoalbumene har et stort formidlingspotensiale. Bildene utgjør en konstruert kontekst ut fra plassering, formgiving, bruksspor og tekster. Albumets innhold viser hva som har vært viktig for produsenten. Gjennom tekst og bilder får vi innblikk i historier om hendelser, teknologisk utvikling og levde liv. I prosjektet skal vi også se etter løsninger for gode presentasjoner av fotoalbum på internett. Ta gjerne kontakt dersom du har forslag eller råd som kan være til nytte for prosjektet.
I går var endelig dagen vi hadde jobbet frem mot der – dagen da alle de kulturhistoriske lydopptakene fra museene i Rogaland skulle sendes til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Museumstjenestene startet i tett samarbeid med museene i Rogaland opp planleggingen for over ett år siden. Siden den tid har vi kartlagt alt som finnes av kulturhistoriske lydopptak, merket dem med unike nummer, pakket dem, og sendt alt til Haugalandmuseet. I går kom lastebilen som skulle stå for første del av transporten til Mo i Rana. I de 19 kassene lå det over 2500 enheter med lyd. De skal nå fraktes i en klimaregulert lastebil til Oslo, før ferden går videre med tog til Mo i Rana og Nasjonalbiblioteket.
Bakgrunnen for flyttingen er oppdraget Nasjonalbiblioteket har fått om å digitalisere den norske dokumentbaserte kulturarven. Nasjonalbiblioteket har spesialkompetanse, personell og en unik utstyrspark for å digitalisere de fleste formater med bærere av lyd og levende bilde – og det trengs når de skal digitalisere lyden fra Rogaland. Fra museene kommer unike lydopptak gjort på sylinderformede voksruller i 1902, grammofonplater laget av skjellakk, magnetbånd, kassetter og digitale lagringsenheter som minidisc og DAT-kassetter.
Lydopptakene inneholder lokal musikk, intervjuer, opptak fra lokale begivenheter, radioprogrammer og sikkert mye mer. Det er knyttet stor spenning til innholdet på mange av lydbærerne. Når museene får digitale filer tilbake starter jobben med å tilgjengeliggjøre opptakene. Her venter mange spennende lytteropplevelser!
Museene i Rogaland og Nasjonalbiblioteket møttes i Sand i høst for for å planlegge sendingen.Hanna og Jeanne fra Jærmuseet kom til Haugalandmuseet med lydsamlingene til tre museer.Elena Santamarina fra Haugalandmuseet lagde spesialtilpassede holdere for transport av de svært skjøre voksrullene.Filip Hjermann Sveen, sønn av fotoarkivaren i Museumstjenestene, deltok i pakkingen av de siste eskene.Madli Hjermann, fotoarkivar i Museumstjenestene og Stig Johnsen fra transportselskapet Veøy A/S med den første pallen med kasser inn i lastebilen.Eskene er på plass i lastebilen, og klare for transport.
Fra 2020 ble Museumstjenestene konsolidert ved at samtlige stillinger fikk status som permanente. Prosjektfasen er over og man er kommet over i driftsfasen. I den anledning er det nå behov for en langsiktig plan som staker ut kursen for Museumstjenestene de neste fem årene.
Formålet med planen er blant annet mer forutsigbarhet, mer samhandling og samarbeid, økt kompetanse, samt økt effektivitet og kvalitet.
Planen er utarbeidet av Museumstjenestene og tilsluttet av styringsgruppa i møte 5. januar 2022.
Museumstjenestene 