Minner om påmelding til fagdagene – frist 1. februar.
Fagdager – påmelding
Tapeter i Bilstadhuset
Bilstadhusets lagdelte historie fortsetter i veggene. Kjøkkenet og stuen i overetasjen er spesielt unike fordi de har vært leid ut i mange år og har beholdt lag med intakt tapet som ikke sees i andre rom. Disse rommene i overetasjen har gjennomgått mer dekorative endringer enn resten av huset og gjenspeiler den unike smaken til leietakerne.
Bruken av tapet i Europa dateres til før 1500-tallet og var opprinnelig en luksus forbeholdt de velstående. Den første kommersielle produksjonen av tapet var en ekstremt tidkrevende og kostbar prosess, ettersom hver farge i et motiv ville blitt manuelt blokktrykk på ark med håndlaget papir og retusjert for hånd. Oppfinnelsen av den første tapettrykkmaskinen i England i 1839 revolusjonerte industrien og i 1860 var den blitt en masseprodusert vare tilgjengelig for den europeiske allmennheten. Siden den gang har tapeter vært en populær måte å oppgradere og dekorere hjemmet på.
Vi ønsket å undersøke det historiske tapetet i overrommene til Bilstadhuset. Fordi museet ønsker å vise husets lagdelte historie for publikum ble det besluttet å lage en fargetrapp/tapettrapp i hvert rom. Når det gjelder å avdekke tapet vil et større utstnitt selvsagt gi mer informasjon om tapeten, men det er mer ødeleggende. Vi bestemte oss for å gå for små og diskret plasserte utsnitt. Om man ønsker å få frem (informasjon om) hele tapetrapporten kan man f.eks. undersøke andre prøver fra tapetbøker e.l. og sammenligne dette med utsnittet i tapettrappen.
Begge trappene ble plassert i øyehøyde langs dørkarmen der papiret allerede flasset bort, for å minimere skader på intakte tapetdeler. Fargetrapper/tapettrapper kan være interessante med tanke på formidling, da disse er et visuelt vitnesbyrd om en bygnings dekorative historie. Samtidig er det er det inngrep (en «destruktiv»/ikke-reversibel teknikk), så man bør vurdere nøye om det er nødvendig, hvor det skal plasseres og hvor stort det skal være. Trappene brukes noen ganger i forbindelse med mikroskopisk analyse for å undersøke malingslag innen arkitektonisk overflateforskning. Med tanke på tapeter er de et veldig godt verktøy for å avsløre mønstre og motiver. Noen ganger er det mulig å undersøke dekorative overflater mindre inngripende ved å se etter områder som kan inneholde historisk tapet, for eksempel bak gamle lister, inne i skap eller bak store møbler.
Alle med en delikat hånd og litt tålmodighet kan avsløre tapet ved å bruke en skalpell og bomullspinner fuktet med enten avionisert vann eller et passende løsemiddel, avhengig av løseligheten til pigmentene. Tapetet som skal fjernes bør først testes på et diskret område, og vær oppmerksom på at bruk av vann eller løsemidler kan skape tidevannslinjer på papiret. Det anbefales å snitte papiret lag for lag med en skalpell før fukting. Når papiret har blitt fuktet og fått mykne, kan det forsiktig skrapes bort med skalpellen for å avsløre det underliggende papiret. Du kan gjenta denne prosessen til du har nådd det siste tapetlaget. Det er viktig å merke seg at historisk tapet kan inneholde giftige stoffer som bly, arsen og asbest, så sørg for å informere deg selv og ta de nødvendige forholdsregler.
For de som er interessert i å lære mer om historisk tapet, finnes det noen fantastiske arkiver. For eksempel huser Victoria and Albert Museum i London en av de største samlingene i verden, hvorav noen er tilgjengelig online: V&A · Wallpaper (vam.ac.uk)
Interiøret i Bilstadhuset
Den 24. november hadde Museumstjenestene samling i Egersund som del av fellesprosjektet om interiør. Vi besøkte Bilstadhuset til Dalane Folkemuseum – et spennende hus som har mange interessante problemstillinger knyttet til interiøret. Olaug Økland tok imot oss og fortalte om historikken og planene for huset.
Bilstadhuset
Brit Berggren skriver om huset i sin rapport (registreringsarbeid og etnologiske feltundersøkelser 1972-1975):
Bilstadhuset er betegnelsen på gårdsanlegget i Nygaten 11, Egersund, som nå tilhører Dalane Folkemuseum. Det ble ervervet til museet i 1973 etterat den daværende eieren, Tønnes Bilstad, var død. Tønnes Bilstads arvinger i Egersund og Norsk Kulturråd var tilsammen de som gjorde finansieringen av dette mulig.
Bilstadhuset ble bygget i 1844 i den delen av Egersund som ble nyregulert etter den store bybrannen i 1843. Eieren var Jacob Bilstad, skipperborger til Egersund, og hans etterkommere har hatt huset siden. Ved hjelp av branntakster og undersøkelser i huset og gårdsanlegget kan man finne ut hvilke endringer som har funnet sted, og det er lett å slå fast at endringene har vært få.
Som huset står, er det i dag et monument over de menneskene som har bodd der, og interiøret viser bruksendring og kontinuitet i husets historie.
Diskusjoner
Vi gikk sammen fra rom til rom og så på muligheter og utfordringer knyttet til interiøret. Vi konsentrerte oss hovedsakelig om bevaringsperspektivet. I tillegg til å målinger av klima og registrering av tilstand diskuterte vi hvordan man best tar vare på interiøret. Ulike rom og ulike gjenstandstyper kan ha ulike løsninger.
Vi diskuterte også bevaring opp mot bruk og formidling. Som i alle museumsbygninger som er åpne for publikum er det viktig å finne riktig balanse mellom bevaring og bruk. Hva er det vil skal ta vare på – og hva skal formidles her?
Fagdager 2023
Program og påmelding til fagdagene finner du her: https://museumstjenestene.no/fagdager-2023/
Håper mange har mulighet til å delta!
Linoleumsgulvene i Bilstadhuset
Bilstadhuset ved Nygaten 14 i Egersund er en fantastisk tidskapsel vel verdt et besøk.
Bilstadhuset ble bygget av skipper Jacob Jacobsen Bilstad i 1844/45 og utvidet i 1868 for å romme hans seilmakerverksted, og forble i familiens eie til det ble overtatt av Dalane Folkemuseum i 1973.
Interiøret er fra 1890-tallet og utvendig kledning, vinduer og deler av taket er originale fra 1845. Gjennom lagene av tapet, gulv og maling kan vi få et innblikk i skiftende smak og innbyggernes personlige preferanser over tid.
Av spesiell interesse er linoleumsgulvene, som er originale og intakte, men i ganske dårlig stand. Original linoleum er et naturprodukt laget av linolje, korkstøv, tremel og pigmenter presset på jutevev. Det ble oppfunnet i Storbritannia av Charles Frederick Walton i 1860 og ble raskt populær i hjemmene som et moderne gulvbelegg som var lett å rengjøre, og i 1869 ble produktet eksportert til hele Europa.
Rundt 1930-tallet ble linoleum erstattet av introduksjonen av vinylgulv. Men ordet linoleum brukes fortsatt ofte for å beskrive vinylgulv, og dets rykte har sannsynligvis lidd på grunn av det. Det er faktisk et helt annet produkt og begynner å få en viss oppblomstring i dagens marked fordi det er basert på fornybare råvarer og er bærekraftig.
Linoleumsgulvene på Bilstadhuset er trolig tilført rundt århundreskiftet, muligens sammenfallende med da Johan Bilstad overtok boligene etter sin far.
Gulvene i flere av rommene er i dårlig stand. Gulvet har fått store skader i områder hvor møblene har blitt flyttet rundt ofte og den overliggende lakken er misfarget og nedbrutt, noe som skjuler de originale fargene på gulvet. I tillegg har varierende temperatur og luftfuktighet i huset gjennom årene ført til at lakken gjentatte ganger har myknet og herdet igjen, og dermed «innebygd» møblene i overflaten.
Behandling av hele overflaten kan bli et større prosjekt for fremtiden. I denne omgang har vi prøvd ut mindre områder for å vurdere muligheten for storskala behandling.
Vi begynte i august med en fotografisk undersøkelse og skadeundersøkelse. Her er noen bilder av typiske skader funnet på gulvene i Bilstadshuset:
En liten prøve ble tatt i laboratoriet for å teste de beste metodene for fjerning av lakk. Vi må finne en passende metode for å fjerne lakken uten å forstyrre den underliggende malte dekoren på linoleumen, og deretter velge en ny beskyttende lakk som ikke gulner, tåler svingninger i temperatur og fuktighet og som kan reverseres uten å forstyrre den underliggende malingen.
Vi har også utført flere forsøk for å fylle hull. På grunn av den misfargede lakken vil reparasjonsarbeidet gjøres i to trinn: først en fylling og retusjering for å matche den underliggende linoleumen, etterfulgt av en tonet lakk for å matche det aktuelle gulvet, som enkelt kan reverseres dersom den mørke lakken skal fjernes fra gulvet i fremtiden.
Følg med på nettsiden – vi vil legge ut flere innlegg fra dette prosjektet!
Konservering av rosemalte dører
Konserveringen av de rosemalte dørene i Derekhuset er nå ferdig! Denne typen rosemaling, “Telemarkstilen”, ble sannsynligvis malt av omreisende håndverkere under det store Skudenesfisket rundt 1830-1850. Les mer om historien og rosemalingen her.
Dørene var i ganske god stand, men trengte litt konservering. De var skitne med noen flekker, malingen var slitt noen steder og metalldeler korroderte.
To dager i høst besøkte vi, dvs konservatorene Elena Santamarina (Haugalandmuseet) og Sahra Gwen Campbell (Museumstjenestene), Derikhuset. I løpet av disse dagene fikk vi rengjort og utført konserveringsarbeid på de rosemalte dørene og karmene.
Vi startet med en forsiktig tørrrensing av overflaten med «smoke sponge» og forsiktig støvsuging. Etterpå gikk vi over til våtrengjøring med bomull- eller melaminsvamp fuktet med avionisert vann.
Vi konsoliderte pigmentene i malingen, jern ble renset for rust og impregnert med Paraloid B72, og treverket fikk et tynt strøk med naturlig oljevoks. Målet med konserveringsarbeidet var å ta vare på patinaen i dørene, men «gjenopplive» overflater og farger. Slik tar vi vare på rosemalingen i dørene, samtidig som de blir beskyttet og gitt et langt liv – til glede for fremtidige generasjoner.
Å kopiere foto i utstillinger
I Museumstjenestenes interiørprosjekt har vi sett mange eksempler på gamle foto i museenes miljøutstillinger og avdelinger. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Dette gjenspeiles ved at veggflater brukes til bilder, som oftest uten medfølgende tekster. Bildene illustrerer det man ønsker å fortelle. De kan være del av et originalt interiør, de kan være knyttet til stedet/personene eller de kan være del av en skapt fortelling. Som beskrevet i innlegget «Autentisitet, original og kopi» har vi sett eksempler på alle alternativene i Rogaland. I alle tilfeller har vi også diskutert hva verdien er av de bildene som henger der og hvilken verdi det har at det er de originale bildene.
Fotografier er skjøre sammenlignet med mange andre gjenstander i museene. Den kjemiske stabiliteten i fotografiet påvirkes av sollys, ultrafiolette og infrarøde stråler, mugg, støv og forurensing i lufta, temperatur og luftfuktighet sammen med dets egne kjemiske oppbygging. Det er sjelden muligheter for gode oppbevaringsforhold i utstillinger, og vi har blitt vant med å se gule og falmede bilder på vegger og hyller. Er det slik vi ønsker at utstillingene skal fremstå?
I blogginnlegget Autentisitet, original og kopi diskuterte vi verdien av å bevare autentisiteten i en utstilling. Men hva velger vi hvis klimaet ikke er egnet for oppbevaring av fotografier? Å vise frem bilder som har blitt nedbrutt gjennom mange år på veggen, men som er originale, eller å vise frem kopier hvor man har forsøkt å tilnærme seg best mulig utseendet fra den tidskapselen utstillingen utgjør?
Med unntak av de eldste fotografiske prosessene består fotografier av et negativ som kan kopieres over til et positivt bilde. Kopieringen, eller fremkallingen, kan gjøres mange ganger. Det vil si at et bilde kan gi mange kopier, og det er disse kopiene vi ser i utstillingene. Slik sett taler det for at terskelen for å kopiere bilder kan være lavere enn kopiering av gjenstander. På den andre siden er positivkopien det originale bildet i denne sammenheng. Det er positivkopien som er det ferdige produktet og som er gjort klart for det miljøet det blir vist frem i.
Når et bilde kopieres kan man velge å ta hensyn til materiell, prosessuell og/eller fortellingens autentisitet. Materiell autentisitet innebærer å benytte de samme materialene som det originale bildet. Det vil si samme papirtype, samme emulsjon, samme størrelse osv. Prosessuell autentisitet kan ofte kobles sammen med materiell autentisitet. Da er det kopieringsprosessen som skal være mest mulig lik den opprinnelige prosessen. Ved kopiering med fokus på fortellingens autentisitet legges det vekt på at motivet og bildet skal se mest mulig rett ut i forhold til den fortellingen man ønsker å fortelle. Her blir også motivet og hvordan bildet ser ut viktige faktorer.
Rammene er også viktige for opplevelsen av miljøutstillingene. Disse har fått lite oppmerksomhet. Vi har valgt å ta ned noen av fotografiene i Ferkingstadhuset, en del av Haugalandmuseet, for å kopiere bildene. De fleste rammene ser ut til å være originale, men vi vet ikke med alle. Rammene tåler bedre å være utstilt, men også disse vil trenge behandling. På Fotonettverk-Rogaland.no kan du lese mer om fotografiene i Ferkingstadhuset.
Museumstjenestenes gjennomganger av interiør har i mange tilfeller endt med en anbefaling om å få kopiert de utstilte fotografiene av hensyn til nedbrytningen av fotografiene i utstillinger uten forhold for oppbevaring av foto. Spørsmålet blir da hvordan man kan gjennomføre kopieringen. I Museumstjenestene har vi kompetansen til å lage gode digitale filer, inkludert lett retusjering hvis målet er at motivet og bildet skal se rett ut i utstillingen, ref. fortellingens autentisitet. Materialvalg i fremkallingsprosessen vil ha litt å si for bildets utseende. Det samme vil det ha om man ønsker en dybdeeffekt av at fotopapir og kartong monteres hver for seg. En kopieringsprosess krever altså kunnskap og tilgang til materialer. Kunnskapen kan innhentes ved samtaler med andre museer, eller med fotografer.
Kopiering av foto i utstillinger har blitt gjort før. Det er allikevel et tema vi foreløpig har liten erfaring med. Interiørprosjektet har bidratt til å belyse temaet. Vi har drøftet hvorfor, hvordan og i hvilke tilfeller man bør kopiere utstilte foto, og vi har undersøkt hvor det finnes kompetanse på temaet. Kanskje vil vi se at flere av museene begynner å kopiere fotografier i sine utstillinger de kommende årene. Slik kan vi få økt erfaring med kopieringsprosessen, til beste for publikum og de originale fotografiene.
Autentisitet, original og kopi
Museumstjenestene er godt i gang med fellesprosjektet om interiør i Rogaland. Målet er å se på hvordan interiør best mulig kan ivaretas samtidig som det gir en god publikumsopplevelse. Grunnleggende for prosjektet, og felles for faggruppene, er begrepene autentisitet, kopi og original. Mange spørsmål rundt disse begrepene munner ut i diskusjoner om hva vi vil ta vare på, og hva og hvordan vi vil vise det frem for publikum.
Autentisitet
Autentisitet er et diskutert begrep. Riksantikvaren definerer autentisitet ut fra graden av ekthet og/eller opprinnelighet, og at det alltid må ses i forhold til noe, for eksempel tidsperiode, stilart, materialbruk eller byggemåte1. Det vil si at begrepet er relativt ut fra hva man bruker det for.
Tradisjonelt skiller vi mellom prosessuell, materiell og visuell autentisitet. Prosessuell autentisitet beskriver at noe er gjort på samme måte som tidligere. Det er prosessen som er ekte, opprinnelig og pålitelig. Materiell autentisitet handler om å bruke de opprinnelige materialene. Visuell autentisitet handler om at ting ser originalt, ekte eller pålitelig ut. I en artikkel om autentisitet og fortelling tar Morten Bing også til orde for fortellingens autentisitet som en viktig kategori når vi snakker om miljøutstillinger2. Autentiske fortellinger handler om å gjenskape noens historie. Det kan være historien om noen som har bodd ett sted, jobbet et sted eller lignende. Det motsatte av autentiske fortellinger er bruk av storylines, hvor en fortelling diktes opp om fiktive personer for å belyse et klart definert tema. Alle disse forståelsene av autentisitet og fortelling har betydning for hvordan vi tolker og jobber med miljøutstillingene i Rogaland.
Originalitet er et relatert begrep. Store norske leksikon beskriver begrepet original som “opprinnelig; ikke kopiert, reprodusert eller lignende. Ordet brukes om noe som er ekte eller særpreget; noe som er uvanlig, avstikkende eller underlig.3“ Man kan bruke de originale materialene, følge den opprinnelige fremgangsmåten osv.
Kopi er motsetningen til originalitet. En kopi beskrives som “noe som er fremstilt for å være identisk med en original; en avskrift, et avtrykk eller en etterligning av en form eller et innhold; en etterligning.4“
Begrepene gir grunnlag for mange spørsmål: Hva er autentisk i et hus som har vært bebodd og endret på i en årrekke? Er det det eldste eller det nyeste? Og hvilken verdi har det originale om dette huset har forfalt i en årrekke etter fraflytting? Hva skjer med folks opplevelser om vi erstatter de originale gjenstandene med kopier?
Riksantikvarens tolkning av begrepet autentisitet som relativt, passer godt i vår sammenheng. Husene må beskrives ut fra hva vi ønsker å vise frem. Museene i Rogaland har både hus og installasjoner som beskrives som originale og som kopier. Et eksempel på en original installasjon er brakka som ble brukt til styring av Norges første ROV, Snurre. Brakka har stått ute i all slags vær og er nå så rusten at Norsk Oljemuseum ønsker å beholde interiøret i sin helhet, men ikke brakka. Museumstjenestene skal bidra med å finne ut hvordan vi kan overføre innholdet til en ny plassering i et åpent magasin, uten å ødelegge helheten. Museet ønsker altså å tilnærme seg en visuell autentisitet, selv uten brakka.
Et eksempel på prosessuell og materiell autentisitet er hvordan man kopierte det originale teppet til senga på Knudaheio, Jærmuseet, da det måtte tas ut av utstillingen. Et nytt teppe ble laget basert på gammel teknikk og studier av trådens fargelegging og tykkelse.
Visuell autentisitet – Opplevelse av ekthet vs. ekthet
Friluftsmuseenes og miljøutstillingenes formål er å gi besøkende en opplevelse av livet på et bestemt tidspunkt. Publikum inviteres inn til miljøer som er bevart in-situ etter fraflytting, slik som deler av Bilstadhuset i Dalane folkemuseum og Breidablikk i Museum Stavanger, eller kopier etter slike miljøer, slik som Ferkingstadhuset, Haugalandmuseet og Ryfylkemuseets Håland. I Jærmuseets Limagarden er noe bevart in-situ, mens andre ting er satt inn som kopier eller fra museets samlinger for å supplere opplevelsen av livet på gården eller for å fortelle den lokale historien. I Ferkingstandhuset går publikum inn i en fortelling basert på kunnskap om den valgte tidsperioden og stedet man ønsker å formidle. Der er bordet dekket for middag, fotoalbumet og andre gjenstander ligger på bordet i finstua og lekebåten til sønnen ligger på en benk. Fortellingen er bygd opp med interiør og gjenstander som er gitt for oppbyggingen av utstillingene, eller de er hentet fra museets samlinger.
På fagdagen lærte vi om hvordan andre museer har valgt å benytte kopier av eldre fotografier i sine friluftsutstillinger. Det gir en bedre opplevelse for publikum, samtidig som de originale bildene blir bevart i et langtidsperpektiv på magasin. Dagens teknologi gjør det mulig å tilvirke fotografiske kopier som ser tilnærmet like ut som de originale fotografiene og er derfor sannsynligvis den gjenstandskategorien som kopieres oftest. Spørsmålet da er hvor mye ektheten har å si for museumsopplevelsen, på kort og lang sikt. Er det nok at et sted oppleves ekte, og vil det oppleves like ekte dersom publikum forstår at det de ser er kopier? Lise Mariann Alsli har studert barns opplevelser av autentisitet i museer5. Hun kom frem til at gjenstandenes autentisitet har mye å si for barn, men at det varierer ut fra alder. Mange barn sliter med å skille autentiske objekter fra kopier, men mye kan tyde på at “museets autentiske deler legitimerer museet selv”. Dette er viktige betraktninger å ta med oss videre i prosjektarbeidet.
En tverrfaglig tilnærming
I interiørprosjektet vil Museumstjenestene med bygningantikvarer, konservatorer og fotoarkivar besøke avdelinger ved hvert av museene i Rogaland. Målet er å undersøke hvordan god bevaring og gode publikumsopplevelser kan forenes. Mange problemstillinger er like eller har overføringsverdi fra ett fagfelt til ett annet, slik som diskusjoner om autentisitet og ulike opplevelser av ekthet. På fagdagen så vi stor nytte av å samle ansatte fra både forvaltning og formidling av samlingene, og det samme ønsker vi å oppnå på besøkene på museene. Tverrfaglige samtaler om problemer, mål og fremgangsmåter gav ny kunnskap, nye erfaringer og nye synsvinkler til alle. Vi mener dette beriker prosjektet og arbeidet i museene. Vi vil diskutere problemstillinger, mål og gjennomføring i fellesskap i Museumstjenestene, og sammen med representanter fra både formidling og forvaltning fra de enkelte museene. Tanker og resultater underveis blir presentert på museumstjenestene.no.
Fotnoter
- Bing 2004
- Alsli 2009
Mer om autentisitet, original og kopi
Alsli, Lise Mariann 2009: Bare juks?: en kvalitativ studie om barn og autentisitet i museum. Masteroppgave. Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU. Hentet fra: https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/242866
Bing, Morten 2014: Wessels gate 15: Autentisitet og fortelling. I Festskrift til Lars Roede (Byminner 2014-2/3). Hentet fra: https://dms-cf-07.dimu.org/file/032ykyZo8d3y
Bing, Morten 2004: “Hjem” på Museum. I: Bjorli, Jensen & Johnsen (red.): Museum i friluft. By og bygd 38. 2004. Hentet fra: https://dms-cf-09.dimu.org/file/022ykyZsavur
Brenna, Brita, Christensen, Hans Dam and Hamran, Olav (eds.): Museums as Cultures of Copies: The Crafting of Artefacts and Autenticity. Routledge.
Wegter, Jurgen 2013: Autentisitet og kulturminnevern. Oppgave TTBY1006-A 13H. Bygningshistorie og vernefilosofi 2. Teknisk bygningsvern og restaurering, Høgskolen i Sør-Trøndelag. Hentet fra: https://www.academia.edu/25296515/Autentisitet_og_Kulturminnevern
Museumstjenestene 