En introduksjon til AFR (Architectural Finishes Research)

Architectural Finishes Research (AFR) er et voksende fagfelt innen konserveringsfaget. Vi i Museumstjenestene kommer snart til å tilby denne tjenesten til museene våre, i forbindelse med fellesprosjektet vårt i år om overflatebehandling.

AFR kan bidra til tolkningen av en bygnings arkitektoniske, dekorative og sosiale historie på følgende måter:

  • Bestemme en bygnings opprinnelige tiltenkte farger og dekor.
  • Gi informasjon om endringer eller historisk bruk av et rom.
  • Gi informasjon om smak og økonomiske forhold til beboerne.
  • Forstå endringer i stil og estetikk over tid.
  • Gi økt materialkunnskap gjennom undersøkelse av historiske materialer som pigmenter og bindemidler.
  • Gi innsikt i håndverkerens prosess.

Et godt AFR-prosjekt begynner alltid med forundersøkelser og konsultasjon av tilgjengelig historisk materiale knyttet til bygningens historie. Opptegnelser som skriftlige og muntlige historier, fotografier, trykk, malerier og tegninger, gamle salgssedler og loggbøker kan alle gi informasjon om datoer, viktige hendelser, eierskifter, renoveringer, ominnredninger og så videre.

Når arbeidsomfanget er på plass, er et besøk på stedet avgjørende for å forstå utformingen av bygningen og identifisere de ulike arkitektoniske funksjonene som skal undersøkes. Et forbesøk gir også mulighet for ikke-destruktiv undersøkelse. Originale finisher kan finnes bak møbler, skap eller arkitektonisk dekor. Å bruke en UV-lykt eller se på overflater under slepelys kan også gi ledetråder om underliggende dekorative finisher.

AFR innebærer vanligvis at man tar prøver for undersøkelse. Størrelsen, plasseringen og antall prøver bør velges nøye for å være så diskrete som mulig, samtidig som de beholder intakte malingslag og er representative for hvert element i et rom.

Disse prøvene kan deretter tas tilbake til laboratoriet for montering i klar harpiks og undersøkelse under mikroskop ved bruk av normalt og UV-lys. Dette er kjent som «cross-sectional» mikroskopi. Undersøkelse av malingstverrsnitt under mikroskop kan avdekke viktig informasjon som antall malingslag, grunnlag og toppstrøk, pigment- eller partikkelstørrelse, tilstedeværelse av forgylling, og identifisere skader, smuss eller slitasje på lag som kan indikere perioder med forsømmelse. Fordi noen materialer avgir karakteristiske farger under fluorescens, er UV-lys nyttig for å identifisere enkelte typer maling og lakk.

Prøver sett under normal lys (venstre) og UV-lys (høyre).

Om nødvendig kan ytterligere testing utføres for å identifisere spesifikke pigmenter, tilsetningsstoffer eller bindemidler. Fourier-transform infrarød spektroskopi (FTIR) eller gasskromatografi massespektrometri er to metoder som ofte brukes for analyse av maling.

Fargetrapper kan være nyttige når de kombineres med tverrsnittsmikroskopi, men de er ikke spesielt nøyaktige alene. Avhengig av tykkelse og nedbrytning av en underliggende maling, kan det være veldig lett å gå glipp av noen malingslag når man avdekker for hånd. I tillegg er det ofte utfordrende å skille mellom mange lag med lignende farge, og det kan være vanskelig å skille mellom grunnlag og tilsiktet finish med denne metoden.

Både prøvetaking og avsløring av underliggende malingslag er ødeleggende, så man bør nøye vurdere om det er nødvendig. Hvis man ønsker å kjenne den sekvensielle dekorative historien til en bygning, kan en fargestrapp være et passende valg når den brukes sammen med tverrsnittsmikroskopi. På den annen side, hvis man bare vil vite den opprinnelige fargen, kan det være et mindre inngrep at man forsiktig og gradvis avdekker lag til man kommer til «målfargen».

De eksponerte fargene er tilpasset et internasjonalt anerkjent fargesystem. I Europa er dette typisk NCS-systemet. Det eksponerte malingslaget er ofte forringet og er kanskje ikke en nøyaktig representasjon av den opprinnelige fargen; for eksempel vil spesielt linoljemalinger gulne når de eldes. Fargetilpasning er derfor noe subjektivt og avhengig av en god lyskilde og erfaringen til utøveren.

All denne informasjonen samles deretter til en rapport som systematisk dokumenterer bygningens dekorative historie.

Vi håper denne korte oversikten over AFR viser hvordan hver fase av forskningen bidrar til en bedre forståelse av historien til en bygning. AFR er en tverrfaglig prosess som inviterer til samarbeid mellom museumskuratorer, historikere, konservatorer, malere og dekoratører og materialanalytikere. Vi ser frem til slike samarbeide og til å utvikle vår AFR-praksis sammen med museene!

Tapeter i Bilstadhuset

Bilstadhusets lagdelte historie fortsetter i veggene. Kjøkkenet og stuen i overetasjen er spesielt unike fordi de har vært leid ut i mange år og har beholdt lag med intakt tapet som ikke sees i andre rom. Disse rommene i overetasjen har gjennomgått mer dekorative endringer enn resten av huset og gjenspeiler den unike smaken til leietakerne.

Bruken av tapet i Europa dateres til før 1500-tallet og var opprinnelig en luksus forbeholdt de velstående. Den første kommersielle produksjonen av tapet var en ekstremt tidkrevende og kostbar prosess, ettersom hver farge i et motiv ville blitt manuelt blokktrykk på ark med håndlaget papir og retusjert for hånd. Oppfinnelsen av den første tapettrykkmaskinen i England i 1839 revolusjonerte industrien og i 1860 var den blitt en masseprodusert vare tilgjengelig for den europeiske allmennheten. Siden den gang har tapeter vært en populær måte å oppgradere og dekorere hjemmet på.

Vi ønsket å undersøke det historiske tapetet i overrommene til Bilstadhuset. Fordi museet ønsker å vise husets lagdelte historie for publikum ble det besluttet å lage en fargetrapp/tapettrapp i hvert rom. Når det gjelder å avdekke tapet vil et større utstnitt selvsagt gi mer informasjon om tapeten, men det er mer ødeleggende. Vi bestemte oss for å gå for små og diskret plasserte utsnitt. Om man ønsker å få frem (informasjon om) hele tapetrapporten kan man f.eks. undersøke andre prøver fra tapetbøker e.l. og sammenligne dette med utsnittet i tapettrappen.

Begge trappene ble plassert i øyehøyde langs dørkarmen der papiret allerede flasset bort, for å minimere skader på intakte tapetdeler. Fargetrapper/tapettrapper kan være interessante med tanke på formidling, da disse er et visuelt vitnesbyrd om en bygnings dekorative historie. Samtidig er det er det inngrep (en «destruktiv»/ikke-reversibel teknikk), så man bør vurdere nøye om det er nødvendig, hvor det skal plasseres og hvor stort det skal være. Trappene brukes noen ganger i forbindelse med mikroskopisk analyse for å undersøke malingslag innen arkitektonisk overflateforskning. Med tanke på tapeter er de et veldig godt verktøy for å avsløre mønstre og motiver. Noen ganger er det mulig å undersøke dekorative overflater mindre inngripende ved å se etter områder som kan inneholde historisk tapet, for eksempel bak gamle lister, inne i skap eller bak store møbler.

Alle med en delikat hånd og litt tålmodighet kan avsløre tapet ved å bruke en skalpell og bomullspinner fuktet med enten avionisert vann eller et passende løsemiddel, avhengig av løseligheten til pigmentene. Tapetet som skal fjernes bør først testes på et diskret område, og vær oppmerksom på at bruk av vann eller løsemidler kan skape tidevannslinjer på papiret. Det anbefales å snitte papiret lag for lag med en skalpell før fukting. Når papiret har blitt fuktet og fått mykne, kan det forsiktig skrapes bort med skalpellen for å avsløre det underliggende papiret. Du kan gjenta denne prosessen til du har nådd det siste tapetlaget. Det er viktig å merke seg at historisk tapet kan inneholde giftige stoffer som bly, arsen og asbest, så sørg for å informere deg selv og ta de nødvendige forholdsregler.

For de som er interessert i å lære mer om historisk tapet, finnes det noen fantastiske arkiver. For eksempel huser Victoria and Albert Museum i London en av de største samlingene i verden, hvorav noen er tilgjengelig online: V&A · Wallpaper (vam.ac.uk)

Linoleumsgulvene i Bilstadhuset

Bilstadhuset ved Nygaten 14 i Egersund er en fantastisk tidskapsel vel verdt et besøk.

Bilstadhuset ble bygget av skipper Jacob Jacobsen Bilstad i 1844/45 og utvidet i 1868 for å romme hans seilmakerverksted, og forble i familiens eie til det ble overtatt av Dalane Folkemuseum i 1973.  

Interiøret er fra 1890-tallet og utvendig kledning, vinduer og deler av taket er originale fra 1845. Gjennom lagene av tapet, gulv og maling kan vi få et innblikk i skiftende smak og innbyggernes personlige preferanser over tid.

Av spesiell interesse er linoleumsgulvene, som er originale og intakte, men i ganske dårlig stand. Original linoleum er et naturprodukt laget av linolje, korkstøv, tremel og pigmenter presset på jutevev. Det ble oppfunnet i Storbritannia av Charles Frederick Walton i 1860 og ble raskt populær i hjemmene som et moderne gulvbelegg som var lett å rengjøre, og i 1869 ble produktet eksportert til hele Europa.

Rundt 1930-tallet ble linoleum erstattet av introduksjonen av vinylgulv. Men ordet linoleum brukes fortsatt ofte for å beskrive vinylgulv, og dets rykte har sannsynligvis lidd på grunn av det. Det er faktisk et helt annet produkt og begynner å få en viss oppblomstring i dagens marked fordi det er basert på fornybare råvarer og er bærekraftig.

Linoleumsgulvene på Bilstadhuset er trolig tilført rundt århundreskiftet, muligens sammenfallende med da Johan Bilstad overtok boligene etter sin far.

Gulvene i flere av rommene er i dårlig stand. Gulvet har fått store skader i områder hvor møblene har blitt flyttet rundt ofte og den overliggende lakken er misfarget og nedbrutt, noe som skjuler de originale fargene på gulvet. I tillegg har varierende temperatur og luftfuktighet i huset gjennom årene ført til at lakken gjentatte ganger har myknet og herdet igjen, og dermed «innebygd» møblene i overflaten.

Behandling av hele overflaten kan bli et større prosjekt for fremtiden. I denne omgang har vi prøvd ut mindre områder for å vurdere muligheten for storskala behandling.

Vi begynte i august med en fotografisk undersøkelse og skadeundersøkelse. Her er noen bilder av typiske skader funnet på gulvene i Bilstadshuset:

En liten prøve ble tatt i laboratoriet for å teste de beste metodene for fjerning av lakk. Vi må finne en passende metode for å fjerne lakken uten å forstyrre den underliggende malte dekoren på linoleumen, og deretter velge en ny beskyttende lakk som ikke gulner, tåler svingninger i temperatur og fuktighet og som kan reverseres uten å forstyrre den underliggende malingen.

Vi har også utført flere forsøk for å fylle hull. På grunn av den misfargede lakken vil reparasjonsarbeidet gjøres i to trinn: først en fylling og retusjering for å matche den underliggende linoleumen, etterfulgt av en tonet lakk for å matche det aktuelle gulvet, som enkelt kan reverseres dersom den mørke lakken skal fjernes fra gulvet i fremtiden.

Følg med på nettsiden – vi vil legge ut flere innlegg fra dette prosjektet!

Eit 150 år gamalt torvtak?

Dalane Folkemuseum har ein gamal potetkjellar på Slettebø som dei nå ønskjer å setja i stand. Tilstanden til konstruksjon og andre bygningsdelar er dårleg, og det er naudsynt å gjera noko. Bygningsantikvaren er med i planlegginga av restaureringsprosjektet.

Museet vil leggja vekt på dokumentasjon og handverksforsking i arbeidet med Dalane Folkemuseum. Det er særskild taket på potetkjellaren som er interessant. Det ligg nemleg eit gamalt torvtak under bølgjeblekkplatene som kler taket i dag. Kor gamalt er torvtaket? Korleis er det lagt? Kva type torv er brukt? Dette er nokre av spørsmåla ein vil søkja å finna svar på gjennom restaureringsprosjektet.

Potetkjellaren på Slettebø. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit.

Takkonstruksjon. Ein kan sjå nevera frå innsida av potetkjellaren. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit.
Taket slik det ser ut i dag. Øvst bølgjeblekk, under torv og så fleire lag med never. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit.
Lag på lag med never. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit.

Branntakster

Branntakster kan vera ei god kjelde til kunnskap om bygningane i samlinga. Slettebø er taksert fleire gonger frå midten av 1800-talet og utover på 1900-talet.

Potetkjellaren er ikkje nemnd i dei første branntakstene frå Slettebø (1856 og -57), noko som kan tyda på at den ennå ikkje er bygd. I branntaksten frå 1868 er potetkjellaren med, og skildra slik:

En Poteteskjælder af Graasten, 8 Alen lang, 8 Alen bred, 6 Alen høi, tækket med Næver og Torv, 1 Dør, 2 Vinduer


I 1917 blei garden taksert på ny, inkludert jordkjellaren. Den hadde då fått ei ekstra dør og tegl på taket:

En potetkjælder af graasten, 5 meter lang, 5 meter bred og 6 meter høi, sutækket og teglhængt med 3 døre og 2 vinduer

Seinare blei teglpannene skifta ut med bølgjeblekk, men me veit ikkje kva tid dette kan ha skjedd. Så lenge museet har hatt forvaltingsansvaret for bygningen har den stått slik som i dag: Bølgjeblekk lagt oppå eit torvtak.

Me veit altså at potetkjellaren er bygd ein gong mellom år 1857 og 1868. Vidare veit me at den først var tekka med never og torv, og rundt femti år seinare (i 1917) ny tekking med tegl. Etter kva me veit har bygningen ikkje hatt torvtak seinare, så torvtaket har truleg lagt under tegltaket. Det vil seia torvtaket kan vera frå 104 år gamalt til – om det er snakk om originaltaket – minst 153 år gamalt!

Restaurering i 2022

Museet har sett av 2022 til dette restaureringsprosjektet. Museumstjenestene kjem til å følgja prosjektet vidare, så følg med her for oppdateringar!