Den 18.-20. februar arrangerte vi et kurs i høvelmaking for museumshåndverkere i Rogaland på Vitengarden på Nærbø. Dette var en fortsettelse av et kurs vi holdt sammen med Jarle Hugstmyr fra Norsk Håndverksinstitutt i oktober på Ryfylkemuseet. Denne gangen reiste Sven Hoftun fra Ryfylkemuseet for å dele sine ferdigheter og kunnskaper med de andre museene i Rogaland.
Det var en god og variert gjeng, med håndverkere fra Jærmuseet, Museum Stavanger, Dalane Folkemuseum og Engøyholmen til stede. Kurset gikk over tre dager. I løpet av disse dagene forvandlet deltakerne hvert sitt emne til en personlig høvel.
Her er en liten fotomontasje for å gi deg et inntrykk av prosessen med å lage en høvel:
1. Velg treverk. Til disse høvlene brukte vi bjørk. Treet må være godt lagret. Vekstringene skal ligge horisontalt, og fiberretningen skal ligge fra tå til hæl på høvelen.
2. Begynn med å høvle to sider i rett vinkel. Dimensjoner deretter de to andre sidene. Høvelen skal være 15 mm. bredere enn stålet, og høyden avhenger av hvilken stil du velger.
3. Merk av hvor stålet skal plasseres, slik at det sitter sentrert på blokken og i en vinkel på 45 grader i forhold til høvlen. Bruk en smygvinkel og vinkelhake til å merke opp treverket.
4. Meisle ut hulrommet for stålet og kilen. Bruk et håndbor fra den andre siden for å unngå oppriving.
5. Form kilen
6. Skjær tette svalehaler til håndtakene og form håndtakene.
7. Flat ut høvlens bunn med en finjustert håndhøvel, og legg til den siste finpussen, for eksempel fasede kanter eller dekorativ utskjæring.
8. Slip stålet
Her er den ferdige høvelen, komplett med håndsmidd stål fra Lien Smie.
9. Etterpå kan høvelen etterbehandles etter eget ønske. Noen eksempler er en enkel oljet finish, pigmentert linolje, skjellakk eller animalsk lim.
Her er den fornøyde gruppen på dag 3 med sine nesten ferdige høvler!
Tusen takk igjen til Sven og Ryfylkemuseet for at de har vært så rause med sin tid og ekspertise. Takk også til Jærmuseet for at de var vertskap, og til alle som bidro til å gjøre kurset til en suksess. Vi i Museumstjenestene ser frem til å arrangere flere kurs som bringer museene sammen og legger til rette for utveksling av kompetanse og kunnskap. Til neste gang!
Bildet: Å gå lossi vil i dag si å kle seg ut og dra fra dør til dør, synge julesanger og få godteri som belønning. Det er barn som drar rundt, og det skjer om kvelden den 12. desember, etter gammel tidsregning den lengste natten i året. Lossi-tradisjonen er svært gammel. Den er kjent fra flere steder på Vestlandet, men har holdt seg lengst i Dalane og Ryfylke. DFF-002647/ Dalane Folkemuseum. Se artikkel: Om lossi i Egersund byhistoriske leksikon.
Komposisjonsmaling består av tre hovudingredienser: vatn, mjøl og pigment. Nokre oppskrifter inneheld også såpe, jernvitrol, tjøre og/eller linolje. Bruk av komposisjonsmaling kan førast tilbake til 1600-tallet, og malinga var mest vanleg fram til 1950-talet. Den er billeg og enkel å framstilla og ofte brukt på uthusbygningar då den egnar seg til uhøvla kledning.
Kurs i komposisjonsmaling
Stad: Veien, Nedstrand (Haugalandmuseet)
Dato: 19. april 2023
Instruktør: Tor Meusburger
Målgruppe: Handverkarar, huseigarar og andre interesserte
Deltakarar: 11 personar (frå Haugalandmuseet, Ryfylkemuseet og Museumtjenestene i Rogaland)
Malermeister Tor Meusburger starta med å fortelja om komposisjonsmaling og bruken av denne. Han har brukt denne malinga i heile sitt yrkesliv, og har malt mange bygningar med komposisjonsmaling på vestlandet. Det finst mange ulike oppskriftar, men alle har inneheld mjøl, vatn og pigment. Meusburger forsterkar malingen med linolje. Det gjorde ikkje Haugalandmuseet då løa blei malt sist (i 2017). Dei brukte då ein oppskrift etter Jon Brænne. Me fann ut at me ville prøva begge deler på kurset. Den eine veggen blei malt halvt om halvt – eine halvdelen med linolje, og den andre utan.
Før og etter maling.
Oppskrift – etter Tor Meusburger
20 liter vatn
0,8 kg jernvitrol
1 kg rugmjøl
3,2 kg pigment
1 liter linolje
Zalo
Framgangsmåte
Start med vatnet.
Bruk 2-3 liter av det kalde vatnet til å vispa ut mjølet i.
Resten av vatnet kokast opp.
Når det nærmar seg kokepunktet hellar ein vatnet med mjølet oppi.
Når det kokar, tilsett jemvitrolen.
Sørg for å røra godt heile tida.
La det koke under stadig omrøring i 15 minutt.
Veggen dusjast lett før maling.
Unngå å mala i direkte sol (om mogleg).
Mal to strøk. Me malte løa med begge strøk same dag. Malinga tørkar fort, så ein treng ikkje legga inn ekstra tørketid mellom strøka.
Oppstrøksprøvar
Me lagde også oppstrøksprøvar denne dagen med pigmenta okergult, engelsk raudt og sinkkvitt. Dei gule og raude prøvane blei fine, medan den kvite fungerte ikkje.
Bildet: Julekort på skinn fra Anna i USA til Olava i Stavanger. Kortet er fra Olava Lundes album med postkort fra 1902 til 1914. ST.G 02961-014/ Norsk grafisk museum, MUST. Se artikkel: STUMME SAMTALER. ET POSTKORTALBUM FRA BEGYNNELSEN AV 1900-TALLET. – Fotonettverk Rogaland.
Om ikke så lenge får vi en ny fotoarkivar i Museumstjenestene! Evy Andersen heter hun, og hun kommer fra Fotoarkivet i Vadsø/Fylkesbiblioteket i Finnmark. Evy starter i jobben 1. februar 2023.
Evy er utdannet fotograf fra Fotohögskolan i Göteborg og har livnært seg i nesten 30 års som freelancefotograf i Oslo. I 2016 kom Evy til Fotoarkivet i Vadsø, ansatt i Fylkesbiblioteket i Finnmark. Hun har jobbet med publisering i Digitalt Museum via Primus, produsert en rekke utstillinger, utstillingsprinter og plakater. Fotoarkivet i Vadsø har samlingsansvar for historiske fotografier fra hele regionen Finnmark.
Evy har lang erfaring med analogt mørkeromsarbeid, både svarthvitt og fargefilm (filmfremkalling og spesialkopiering/gamle teknikker) og analog fotografering i flere formater fra 135 mm til storformat.
Fra ca. år 2000 jobbet hun med digitale løsninger og har lang erfaring med digitale verktøy som Photoshop, digitalisering, publisering og programmering av multivisjoner og presentasjoner.
Som yrkesfotograf har Evy erfaring fra arbeid innenfor teater, film og magasiner, hun har drevet med studiofotografering og lyssetting for reklame, mote, magasiner og produsert flere bildebanker, blant annet en større bildebank for Oljeindustriens Landsforening og Pfizer. Evy har lang erfaring med portrettfotografering og fikk i sin tid oppdraget med å fotografere kronprinsparets private bryllupsbilder. Evy jobbet i 5 år med en fast spalte for magasinet D2 som het «Min arbeidsplass». Felles for alle oppdrag er at de innebærer samarbeid på tvers av mange yrkesgrupper, kulturer og med ulike oppdragsgivere og kundegrupper.
Evy ser frem til å bli kjent med nye kolleger og nye bildesamlinger og mye spennende historisk materiale.
I Museumstjenestenes interiørprosjekt har vi sett mange eksempler på gamle foto i museenes miljøutstillinger og avdelinger. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Dette gjenspeiles ved at veggflater brukes til bilder, som oftest uten medfølgende tekster. Bildene illustrerer det man ønsker å fortelle. De kan være del av et originalt interiør, de kan være knyttet til stedet/personene eller de kan være del av en skapt fortelling. Som beskrevet i innlegget «Autentisitet, original og kopi» har vi sett eksempler på alle alternativene i Rogaland. I alle tilfeller har vi også diskutert hva verdien er av de bildene som henger der og hvilken verdi det har at det er de originale bildene.
Kopierte foto i stua på Limagarden, Jærmuseet. Kopiene ble sannsynligvis lagd i slutten av 1980-årene. De originale fotografiene er i passbildeformat og henger i et annet rom.
Fotografier er skjøre sammenlignet med mange andre gjenstander i museene. Den kjemiske stabiliteten i fotografiet påvirkes av sollys, ultrafiolette og infrarøde stråler, mugg, støv og forurensing i lufta, temperatur og luftfuktighet sammen med dets egne kjemiske oppbygging. Det er sjelden muligheter for gode oppbevaringsforhold i utstillinger, og vi har blitt vant med å se gule og falmede bilder på vegger og hyller. Er det slik vi ønsker at utstillingene skal fremstå?
I blogginnlegget Autentisitet, original og kopi diskuterte vi verdien av å bevare autentisiteten i en utstilling. Men hva velger vi hvis klimaet ikke er egnet for oppbevaring av fotografier? Å vise frem bilder som har blitt nedbrutt gjennom mange år på veggen, men som er originale, eller å vise frem kopier hvor man har forsøkt å tilnærme seg best mulig utseendet fra den tidskapselen utstillingen utgjør?
Med unntak av de eldste fotografiske prosessene består fotografier av et negativ som kan kopieres over til et positivt bilde. Kopieringen, eller fremkallingen, kan gjøres mange ganger. Det vil si at et bilde kan gi mange kopier, og det er disse kopiene vi ser i utstillingene. Slik sett taler det for at terskelen for å kopiere bilder kan være lavere enn kopiering av gjenstander. På den andre siden er positivkopien det originale bildet i denne sammenheng. Det er positivkopien som er det ferdige produktet og som er gjort klart for det miljøet det blir vist frem i.
Når et bilde kopieres kan man velge å ta hensyn til materiell, prosessuell og/eller fortellingens autentisitet. Materiell autentisitet innebærer å benytte de samme materialene som det originale bildet. Det vil si samme papirtype, samme emulsjon, samme størrelse osv. Prosessuell autentisitet kan ofte kobles sammen med materiell autentisitet. Da er det kopieringsprosessen som skal være mest mulig lik den opprinnelige prosessen. Ved kopiering med fokus på fortellingens autentisitet legges det vekt på at motivet og bildet skal se mest mulig rett ut i forhold til den fortellingen man ønsker å fortelle. Her blir også motivet og hvordan bildet ser ut viktige faktorer.
Rammene er også viktige for opplevelsen av miljøutstillingene. Disse har fått lite oppmerksomhet. Vi har valgt å ta ned noen av fotografiene i Ferkingstadhuset, en del av Haugalandmuseet, for å kopiere bildene. De fleste rammene ser ut til å være originale, men vi vet ikke med alle. Rammene tåler bedre å være utstilt, men også disse vil trenge behandling. På Fotonettverk-Rogaland.no kan du lese mer om fotografiene i Ferkingstadhuset.
Museumstjenestenes gjennomganger av interiør har i mange tilfeller endt med en anbefaling om å få kopiert de utstilte fotografiene av hensyn til nedbrytningen av fotografiene i utstillinger uten forhold for oppbevaring av foto. Spørsmålet blir da hvordan man kan gjennomføre kopieringen. I Museumstjenestene har vi kompetansen til å lage gode digitale filer, inkludert lett retusjering hvis målet er at motivet og bildet skal se rett ut i utstillingen, ref. fortellingens autentisitet. Materialvalg i fremkallingsprosessen vil ha litt å si for bildets utseende. Det samme vil det ha om man ønsker en dybdeeffekt av at fotopapir og kartong monteres hver for seg. En kopieringsprosess krever altså kunnskap og tilgang til materialer. Kunnskapen kan innhentes ved samtaler med andre museer, eller med fotografer.
Kopiering av foto i utstillinger har blitt gjort før. Det er allikevel et tema vi foreløpig har liten erfaring med. Interiørprosjektet har bidratt til å belyse temaet. Vi har drøftet hvorfor, hvordan og i hvilke tilfeller man bør kopiere utstilte foto, og vi har undersøkt hvor det finnes kompetanse på temaet. Kanskje vil vi se at flere av museene begynner å kopiere fotografier i sine utstillinger de kommende årene. Slik kan vi få økt erfaring med kopieringsprosessen, til beste for publikum og de originale fotografiene.
Et av få foto på Breidablikk, Museum Stavanger. Bildet står på pianoet i stua, og er tatt av Waldemar Eide. Det utstilte bildet er en kopi av originalen som er bevart i museets magasin.
I forbindelse med at bygningsantikvar i Museumstjenestene, Kirsten Hellerdal Fosstveit, er i permisjon i 2022/23 har Sahra Gwen Campbell blitt engasjert i et vikariat.
Sahra har alltid interessert seg for eldre bygninger. Det handler om historien som sitter i veggene, både det materielle og det immaterielle.
Sahra har arbeidet som konservator i kulturvernsektoren i over ti år. Arbeidet har handlet om kulturhistoriske bygninger og monumenter i Storbritannia og Canada, blant annet Windsor Castle, Westminster Abbey, Battersea Arts Centre, Manchester Town Hall og Temperate house i Kew Gardens (UNESCO verdensarv). I Canada var hun nylig delaktig i et prosjekt der man undersøkte arkitektoniske overflater på parlamentsbygningene i Ottawa.
Sahra var engasjert i et vikariat som konservator i Museumstjenestene frem til sommeren 2022.
Sahra holder på med en master i bevaring av kulturarv, og skal levere sin masteroppgave innen konservering av kulturarv. Hun ser frem til å samarbeide med – og lære av – museumsansatte i arbeidet med kulturhistoriske bygninger og tradisjonshåndverk.
I sommar har fotoarkivaren gått igjennom ein samling med fotografi etter Anders Lone for Ryfylkemuseet. Samlinga består av positivkopier og negativ på glas, nitrat og acetat, samt nokre brev.
Anders Lone ble fødd i 1880 og flytta heim til Herabakka i Suldal frå USA tidleg på 1900-tallet. Han hadde med seg kamera og var ein aktiv bygdefotograf frå rundt 1920. Kjelde: Fotonettverk-rogaland.no
Anders Lone med hest og slede i Suldal. Fotograf: Ukjend. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-001.a.Ein gut fotografert framfor eit kvitt klede festa til ein husvegg. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-256.
Ryfylkemuseet har et godt samarbeid med Suldal sogelag om bistand med digitalisering av bilete. Sogelaget har digitalisert fleire av bileta i samlinga, sjølv om ei stor jobb framleis gjenstod.
Samlinga måtte ordnast og digitaliserast ferdig, slik at det blir mogleg å oppleve samlinga. Dei digitale bileta måtte gjenfinnast blant dei fysiske bileta og alt måtte nummererast. Fotoarkivaren har ordna både den fysiske og den digitale samlinga, digitalisert dei gjenståande bileta, gitt museumsnummer til kvart objekt og pakka samlinga, slik at det skal vere lett å finne igjen bilete og at samlinga skal sikrast gode forhold for oppbevaring.
I samlinga får me eit godt innblikk i livet som nybyggjar i USA rundt århundreskiftet. Frå Suldal er det ser vi landskap og folk oppstilt i finklede for bygdefotografen, jordbruk, familieliv og kunst. Anders Lone eller ein seinare eigar av bileta, må ha interessert seg for rosemåling og annan kunstmåling. Fleire bilete er av dette. Samstundes er det malingssøl på nokre av bileta. Eit kort til Aake Herabakka nemner kunsten hans. Kan samlinga vere skapt både av Anders Lone og Aake Herabakka (f. 1892)?
Tresking i Suldal. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-003.1Arbeidslag på åker i Suldal, Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-029Jordbruk i Dakota, USA. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-046.aJente i stol Dakota, USA. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-054Ola og Åsmund Nordheim viser frem hestane sine. Foto: Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-314Rosemalt kiste. Foto: Ukjend/Anders Lone. Ryfylkemuseet, RFF2019-058-385
Museumstjenestene er godt i gang med fellesprosjektet om interiør i Rogaland. Målet er å se på hvordan interiør best mulig kan ivaretas samtidig som det gir en god publikumsopplevelse. Grunnleggende for prosjektet, og felles for faggruppene, er begrepene autentisitet, kopi og original. Mange spørsmål rundt disse begrepene munner ut i diskusjoner om hva vi vil ta vare på, og hva og hvordan vi vil vise det frem for publikum.
Innredning i Ferkingstadhuset, Haugalandmuseet. Innredningen er satt inn for å skape en opplevelse av stedet slik det kunne ha vært rundt 1910. Foto: Stina Ekelund Erlandsen, 2022.
Autentisitet
Autentisitet er et diskutert begrep. Riksantikvaren definerer autentisitet ut fra graden av ekthet og/eller opprinnelighet, og at det alltid må ses i forhold til noe, for eksempel tidsperiode, stilart, materialbruk eller byggemåte1. Det vil si at begrepet er relativt ut fra hva man bruker det for.
Tradisjonelt skiller vi mellom prosessuell, materiell og visuell autentisitet. Prosessuell autentisitet beskriver at noe er gjort på samme måte som tidligere. Det er prosessen som er ekte, opprinnelig og pålitelig. Materiell autentisitet handler om å bruke de opprinnelige materialene. Visuell autentisitet handler om at ting ser originalt, ekte eller pålitelig ut. I en artikkel om autentisitet og fortelling tar Morten Bing også til orde for fortellingens autentisitet som en viktig kategori når vi snakker om miljøutstillinger2. Autentiske fortellinger handler om å gjenskape noens historie. Det kan være historien om noen som har bodd ett sted, jobbet et sted eller lignende. Det motsatte av autentiske fortellinger er bruk av storylines, hvor en fortelling diktes opp om fiktive personer for å belyse et klart definert tema. Alle disse forståelsene av autentisitet og fortelling har betydning for hvordan vi tolker og jobber med miljøutstillingene i Rogaland.
Originalitet er et relatert begrep. Store norske leksikon beskriver begrepet original som “opprinnelig; ikke kopiert, reprodusert eller lignende. Ordet brukes om noe som er ekte eller særpreget; noe som er uvanlig, avstikkende eller underlig.3“ Man kan bruke de originale materialene, følge den opprinnelige fremgangsmåten osv.
Kopi er motsetningen til originalitet. En kopi beskrives som “noe som er fremstilt for å være identisk med en original; en avskrift, et avtrykk eller en etterligning av en form eller et innhold; en etterligning.4“
Begrepene gir grunnlag for mange spørsmål: Hva er autentisk i et hus som har vært bebodd og endret på i en årrekke? Er det det eldste eller det nyeste? Og hvilken verdi har det originale om dette huset har forfalt i en årrekke etter fraflytting? Hva skjer med folks opplevelser om vi erstatter de originale gjenstandene med kopier?
Riksantikvarens tolkning av begrepet autentisitet som relativt, passer godt i vår sammenheng. Husene må beskrives ut fra hva vi ønsker å vise frem. Museene i Rogaland har både hus og installasjoner som beskrives som originale og som kopier. Et eksempel på en original installasjon er brakka som ble brukt til styring av Norges første ROV, Snurre. Brakka har stått ute i all slags vær og er nå så rusten at Norsk Oljemuseum ønsker å beholde interiøret i sin helhet, men ikke brakka. Museumstjenestene skal bidra med å finne ut hvordan vi kan overføre innholdet til en ny plassering i et åpent magasin, uten å ødelegge helheten. Museet ønsker altså å tilnærme seg en visuell autentisitet, selv uten brakka.
Et eksempel på prosessuell og materiell autentisitet er hvordan man kopierte det originale teppet til senga på Knudaheio, Jærmuseet, da det måtte tas ut av utstillingen. Et nytt teppe ble laget basert på gammel teknikk og studier av trådens fargelegging og tykkelse.
Visuell autentisitet – Opplevelse av ekthet vs. ekthet
Friluftsmuseenes og miljøutstillingenes formål er å gi besøkende en opplevelse av livet på et bestemt tidspunkt. Publikum inviteres inn til miljøer som er bevart in-situ etter fraflytting, slik som deler av Bilstadhuset i Dalane folkemuseum og Breidablikk i Museum Stavanger, eller kopier etter slike miljøer, slik som Ferkingstadhuset, Haugalandmuseet og Ryfylkemuseets Håland. I Jærmuseets Limagarden er noe bevart in-situ, mens andre ting er satt inn som kopier eller fra museets samlinger for å supplere opplevelsen av livet på gården eller for å fortelle den lokale historien. I Ferkingstandhuset går publikum inn i en fortelling basert på kunnskap om den valgte tidsperioden og stedet man ønsker å formidle. Der er bordet dekket for middag, fotoalbumet og andre gjenstander ligger på bordet i finstua og lekebåten til sønnen ligger på en benk. Fortellingen er bygd opp med interiør og gjenstander som er gitt for oppbyggingen av utstillingene, eller de er hentet fra museets samlinger.
Gjenstander med ulik proveniens på Limagarden, Jærmuseet. Her blandes den autentiske fortellingen om gården med en presentasjon av lokal industrihistorie. Foto: Madli Hjermann, 2022.
På fagdagen lærte vi om hvordan andre museer har valgt å benytte kopier av eldre fotografier i sine friluftsutstillinger. Det gir en bedre opplevelse for publikum, samtidig som de originale bildene blir bevart i et langtidsperpektiv på magasin. Dagens teknologi gjør det mulig å tilvirke fotografiske kopier som ser tilnærmet like ut som de originale fotografiene og er derfor sannsynligvis den gjenstandskategorien som kopieres oftest. Spørsmålet da er hvor mye ektheten har å si for museumsopplevelsen, på kort og lang sikt. Er det nok at et sted oppleves ekte, og vil det oppleves like ekte dersom publikum forstår at det de ser er kopier? Lise Mariann Alsli har studert barns opplevelser av autentisitet i museer5. Hun kom frem til at gjenstandenes autentisitet har mye å si for barn, men at det varierer ut fra alder. Mange barn sliter med å skille autentiske objekter fra kopier, men mye kan tyde på at “museets autentiske deler legitimerer museet selv”. Dette er viktige betraktninger å ta med oss videre i prosjektarbeidet.
Det meste er bevart fra da Berentsen-familien bodde på Breidablikk, Museum Stavanger. Foto: Madli Hjermann, 2022.
En tverrfaglig tilnærming
I interiørprosjektet vil Museumstjenestene med bygningantikvarer, konservatorer og fotoarkivar besøke avdelinger ved hvert av museene i Rogaland. Målet er å undersøke hvordan god bevaring og gode publikumsopplevelser kan forenes. Mange problemstillinger er like eller har overføringsverdi fra ett fagfelt til ett annet, slik som diskusjoner om autentisitet og ulike opplevelser av ekthet. På fagdagen så vi stor nytte av å samle ansatte fra både forvaltning og formidling av samlingene, og det samme ønsker vi å oppnå på besøkene på museene. Tverrfaglige samtaler om problemer, mål og fremgangsmåter gav ny kunnskap, nye erfaringer og nye synsvinkler til alle. Vi mener dette beriker prosjektet og arbeidet i museene. Vi vil diskutere problemstillinger, mål og gjennomføring i fellesskap i Museumstjenestene, og sammen med representanter fra både formidling og forvaltning fra de enkelte museene. Tanker og resultater underveis blir presentert på museumstjenestene.no.
Alsli, Lise Mariann 2009: Bare juks?: en kvalitativ studie om barn og autentisitet i museum. Masteroppgave. Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU. Hentet fra:https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/242866
Museumstjenestene 